HISTORIE

Rundt overgangen til det 20. århundre hadde mennesket ennå ikke utforsket hele planeten. Flere kastet seg inn i kappløpet om å nå ulike prestisjefylte mål, deriblant å fly over nordpolen med ulike flyvende innretninger. Vi skal konsentrere oss om ekspedisjoner gjort med luftskip med utgangspunkt fra svalbard.

Utforskning av artisk ved luftskip

Walter Wellman forsøkte å fly over nordpolen med luftskipet ”America” i 1907 og 1909, uten suksess.

Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umberto Nobile fulgte etter i 1926 med luftskipet ”Norge”, og fløy uten uhell fra Ny-Ålesund, Svalbard, til Teller, Alaska, og var slik de første til å nå nordpolen ved krysse polen i luften. Det er denne ruten man i dag benytter seg av når man flyr fra Europa/Asia til Nord Amerika.
I tillegg kartla ekspedisjonen at det ikke var fast land i polområdet slik det er på Sørpolen.

I 1928 gjennomførte Nobile nye ekspedisjoner med luftskipet ”Italia”. Denne gangen hadde ekspedisjonene også en klart uttalt vitenskapelig side. Det ble gjort totalt 3 flyvninger, alle med utgangspunkt i Ny-Ålesund, Svalbard. De to første ferdene kartla nordøstkysten av Grønland, Nikolai II land og Nordaustlandet, samt hentet inn vitenskapelig data av ulik karakter.

Den tredje flyvningen gikk til Nordpolen, men på vei tilbake til Ny-Ålesund kræsjet luftskipet på isen. 6 mennesker forsvant i luften med luftskipet, 10 mennesker var strandet med gondolen på den drivende pakkisen. De påfølgende redningsaksjonene, som varte i flere uker, bar preg av internasjonal innsats.

Det vitenskapelige materialet som ble samlet inn før og etter luftskipet kræsjet på isen, blir fremdeles i dag betraktet som verdifullt vitenskapelig materiale.

Alle disse hendelsene bidro betydelig til kartleggingen av denne delen av verden, noe som vi ser på stedsnavnene i de aktuelle områdene.

Redningsaksjonene på Nordaustlandet i 1928

Våren 1928 krasjet Umberto Nobile med luftskipet ”Italia” på pakkisen nordøst for Nordaustlandet. I forbindelse med denne tragedien ble den største internasjonale redningsaksjonen i arktiske strøk noensinne satt i gang. Flere land deltok med fly, båter og gikk på ski med hundespann langs land.

I løpet av de 48 dagene som gikk etter ”Italia” krasjet på isen og inntil alle de overlevende var blitt reddet, ble blant annet den østlige delen av nordkysten av Nordaustlandet utforsket.

De Italienske alpejegerne

I begynnelsen visste ingen hvor på nordsiden av Svalbard ulykkestedet var. ”Nesten” umiddelbart ble en redningspulje av italienske Alpejegere igangsatt på nordvest spissen av Spitsbergen, guidet av fangstmannen Kræmer. De beveget seg gjennom skruis i en liten båt, og besøkte flere bemannede hytter for å få eventuelle opplysninger om de savnede. Rett etter startet en annen pulje av italienske Alpejegere i Ny Friesland området, fra Mosselbukta ut til Sorgfjorden.

Mapping

Da verden endelig fikk vite hvor de savnede befant seg, ble flere redningspuljer igangsatt på selve Nordaustlandet. Også disse på ski med hundespann. Dermed ble båt- og småfly- redningsapparatet også flyttet lenger østover.
Mange steder fikk navn etter folk som var involvert i ”Italia” episoden. Ser vi i den moderne kartlegging i dag, øst for Kapp Platen og Duvefjorden og videre østover på Nordaustlandet, finner vi ”Finn Malmgrenfjorden”, ”Alpiniøya”, ”Albertinibukta”, ”Behounekodden”, ”Sora-Viglieriberget”, ”Cuchnovskijodden”, ”Tandbergøya”, ”Van Dongenbukta” ”Kapp Laura” og ”Italiaodden”.

Mariano, Zappi & Malmgren

Hovedårsaken til at redningsekspedisjonene via land var på Nordaustlandet, var blant annet at tre overlevende fra ”Italia”s kollisjon på pakkisen forlot ulykkestedet (det ”Røde teltet” nordøst for Nordaustlandet), og forsøkte å komme seg over isen frem til land for å få hjelp. Disse tre var Malmgren, Mariano og Zappi. Vi vet at de på grunn av sterk strøm i drivisen aldri kom seg til land. Hovedårsaken til at de tre bestemte seg for å søke etter hjelp, var at i mange dager var det ingen som hørte nødmeldingen telegrafisten Biagi hvert 55 minutt sendte via radio fra ulykkestedet: ”…SOS Italia…”.

I dag kan vi lure på hvorfor de savnede kunne høre fotballresultater via Radio Vaticano på Nordaustlandet, mens det militære italienske fartøy ”Citta’ di Milano”, ankret i Kongsfjorden, ikke hadde sjanse –eller tid..?- til å lytte etter folkene på isen.

Forholdene under redningsaksjonene

Kartene over Nordaustlandet var på den tiden dårlige og upresise. Vi kan takke de eventyrlystne som reiste med hundespann langs den ukjente delen av Svalbards andre største øy, på elendig is og uten sikkerhet om en mulig tilbaketur, for den kunnskapen vi har i dag. De hadde ikke kommunikasjonsutstyr, ingen riktige kart og ingen hjelp utenfra. Unntatt de modige svenske pilotene, som hadde hovedbase på øya de kalte ”Ryssøy” i Murchinsonfjord, og som bidro enormt til at redningsaksjonen ble –mer eller mindre- vellykket.

Hilmar Nøis & Tandberg

Fangstmennene Nøis og Tandberg (Store Norske), ble engasjert av norske myndigheter og fraktet med M/S Hobby til Wahlenbergfjorden. Derfra dro de videre med hundespann over ”Helvetesflya”, til de kom innerst i Rijpfjorden. Etter å ha utforsket den innerste delen av fjorden, dro de videre til Nordkapp.
I mellomtiden satte M/S Braganza av to redningspuljer ved Nordkapp:
den ene bestod av Sora (kaptein for de italienske Alpejegere), Varming (fra Longyearbyen) og Van Dongen (fra Barentsburg).
Den andre bestod av Albertini, Matteoda, Bich og Pellisier, på ski.
Albertini-puljen utforsket vestsiden av Rijpfjorden. Som Nøis og Tandberg, satte de ut matdepoter, signaler og beskjeder. Sora-puljen dro i full fart østover for å prøve å komme seg frem til ulykkestedet med medisiner og nødutstyr til de overlevende.

Kaptein Sora & Albertini

Kapp Rubin, ved Nordkapp på Laponia halvøya, ble brukt som hovedbase for disse redningsekspedisjonene. Som base brukte de Sivertsenshytta som fremdeles stod etter en uheldig overvintringsekspedisjon i 1909, hvor alle de fire deltakerne omkom.
Straks etter at Rijpfjorden var blitt utforsket, dro Albertini, Matteoda, Nøis og Tandberg østover med hundespann for å lete etter Malmgren, Mariano og Zappi. Forhåpentligvis var de tre på vei mot vest, langs nordkysten av øya.

Letemannskapene på land

Hovedoppgaven var, i tillegg til å lete, å legge ut mat og utstyrdepoter. De skulle også bygge varder med beskjeder og lage signalpunkter. Disse kunne eventuelt komme til gode for Malmgren, Mariano og Zappi.
Vardene og signalpunktene skulle bygges på geografisk strategiske punkter mellom Kapp Leigh Smith i øst og Kapp Rubin/Nordkapp i vest, godt synlig fra pakkisen og langs den ”logiske ruten” de antok gruppen ville følge.
Sora og Van Dongen (Varming ble igjen på Kapp Platen) klarte etter strabasiøse opplevelser over elendig is å nå Brochøya og deretter Foynøya. De var faktisk bare få kilometer unna Det Røde Teltet. De måtte spise noen av hundene og jakte etter fugl for å overleve. Isen var så elendig at de ble reddet av et sjøfly som fraktet dem tilbake til Spitsbergen. Under sin beundringsverdige tur oppdaget Sora en liten øy som ikke var avmerket på kartet, og kalte den for Alpiniøya. Øya bærer dette navnet fremdeles idag.

Albertini, Nøis, Tandberg og Matteoda nådde frem til det mest østlige stykke land som fantes: Raschøya.- på den tiden var dette en navnløs øy vest for Kapp Leigh Smith.
Da de kom tilbake til Kapp Rubin oppførte de mange rettelser på kartet de hadde hatt med seg på sin 1000 km lange skitur.

Formidling og oversettelse

I Norge og mange andre land, har det ikke vært skrevet mye om disse redningsaksjonene. vi har funnet ett hefte som omtaler dem. På Italiensk er de mye omtalt både i bøkene til Sora og Albertini. I følge disse bøkene ble det bygget signal punkter og varder, og depoer og beskjeder ble lagt ut på over 65 forskjellige steder. I tillegg til dette ble en større mengde utstyr (hundesleder, ryggsekker, karabiner, pistoler, klokker, kikkerter, campingovner, klær, telt m.m.) etterlatt etterhvert som de gikk. dette på grunn av for mye vekt og de dårlige isforholdene.

Disse historiske gjenstandene har aldri blitt registrerte eller dokumenterte. Så vidt vi kjenner til har ingen noensinne reist etter de samme rutene som redningsmannskapene gjorde i sin tid. Mangel på informasjon, fjerne kilder på fremmede språk, store mengder med is langs kystene nesten hver sommer og kanskje et aldri så lite ønske om å glemme hele tragedien om "Italia" har bidratt til dette.